Sommeren som uteble, dager som ikke ble arkivert. Følelsen av å være ei rista brusflaske. All kullsyre som strømmer opp mot korken, men som ikke slippes ut. Hjerte som dobler slagene, jeg får ikke puste. Blikket forsvinner et sted langt framme. Lyden av hode som treffer bakken og det blir svart. Markjordbær på strå, den rosa himmelen, soloppgangene og solnedgangene, den varme lufta og sola i ryggen, svart. Korken åpnes, kullsyre strømmer ut og skal aldri tilbake dit det kom fra.
Også må man ta lærdom av den følelsen, sette pris på de dagene som er verdt å arkivere. Ting blir ikke alltid sånn man hadde tenkt og sommeren jeg satt og fargela tidligere i vinter rakk jeg ikke å fargelegge halvveis engang. Livet kommer ikke med fasit, fargestiftene får man ta i bruk underveis og den rista brusflaska får man sette pent tilbake i kjøleskapet og håpe at får stå i fred. Øyafestivalen er her og setter punktum på sommeren. Jeg er bitter fordi jeg aldri fikk klundra meg til å bestille billett, men jeg håper at mange av de som hopper rundt i gjørma med ølbeger i hånda, tårer i øya og vakker musikk i øra er like misunnelig på meg når jeg står med henda i været på Håkan konsert i desember. Favorittpojken i livet kommer hit, til byen min og gjett om jeg har billett!
