Februar er en jævlig lang blåmandag

Jeg har demontert denne kjærlighetssorgen og bruksanvisningen for å komme tilbake til meg sjæl viste seg å være vanskeligere enn den som følger med flatpakkene på ikea, men jeg kommer meg opp om morningen og klarer å sette pris på de dagene sola varmer i ryggen, de stundene jeg kan gå i alle de gatene og høre på alle de sangene uten å grine eller tenke så mye på deg. Jeg orker ikke lenger være alliert med denne sorgen, tenker på den gata som heter sorgenfri og lurer på hvilken optimist det var som fant opp det navnet.

Likegyldig

Jeg gir faen. Jeg gir faen i tidsfrister, jeg kommer for sent og jeg møter ikke opp. På kontoen har jeg åtte kroner og kjøleskapet er tomt, men jeg bryr meg ikke. Natt blir til dag, men jeg bryr meg ikke, blir bare liggende. Vekkerklokker som ringer, trikker som kjører forbi og kunne tatt meg til steder om jeg bare visste hvor jeg skulle. En uke går, to. Det er stille. Jeg sover i t-skjorta di, den lukter ikke lenger deg, men jeg beholder den på. Jeg ser meg ikke om når jeg krysser veier, stopper ikke opp for eldre damer, presser meg fram i folkemengder. Jeg stirrer i vegger, tak bare for å få tida til å gå. Jeg drikker kaffe til jeg begynner å skjelve, sovner på doen på skolen, bruker samme truse flere dager på rad. Favorittgatene mine har blitt vanlige gater og den rosa himmelen er ikke lenger fin. Den beste musikken orker jeg ikke høre på for det synges bare om sånt som tilhører fortida. Og jeg veit ikke om det var kjærligheten eller sorgen som tok knekken på meg denne gangen, men livet er en kjedereaksjon av dem begge.