Kjærlighetssorg er et liv i sakte film

Et innlegg, åpent, som et sår. For det er det jeg har vært store deler av dette året, et blødende sår som har båret på sorg, smerte og angst. Oppskriften på styrke ligger likevel i den sammensetningen, for jeg overlevde. Og når jeg nå leser gjennom utdrag fra notatene mine gjennom året som har gått er de ikke skrevet med fine penselstrøk, derimot svartlagt. Den mørkeste tiden i livet mitt var på de lyseste sommerdagene. Når angsten ertet sjela mi bet jeg på, lot den riste meg i fillebiter og livet mitt raste som et korthus.

Jeg tar med meg mye lærdom fra dette året selv om jeg ikke ser på 2018 som en ny start. Høsten er min nye start og som alltid sitter jeg og gleder meg, venter på årstida som vekker noe i meg jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg skal likevel møte det nye året med styrke, for livet kan bli langt.

Kanskje en gang i framtida

Så er jeg tilbake igjen. På den samme plassen på den samme cafeen. Utenfor regner det og det kan minne om en av de tilbakelagte høstdagene som tilhører oktober. Helgen var fin. Jeg møtte fortida på en konsert. Visste vel at det ville skje, men ikke hvordan jeg skulle reagere. Hadde spilt av de scenene oppi hode x-antall ganger, men det føltes likevel rart. Som om det ikke var på ekte, ikke før nå, noen dager senere, når jeg sitter på en av de mange cafeene i byen min. Og jeg klarte meg gjennom det møte, for slik har det blitt. Jeg klarer meg. Og enkelte ting kan få forbli i fortida, forbli de gode minnene som jeg henter fram på de litt mindre fine dagene. I dag er ikke en sånn dag.

Jeg vet ikke

Dagene går. Livet er fint igjen. Høsten har vært fin og det at den går mot slutten gjør meg trist. Årstida jeg går og venter på hele året er snart forbi og det er noe med forandringer jeg aldri kommer til å vende meg helt til. Jeg forankrer meg, kanskje blir jeg for trygg? Jeg vet ikke. Seperasjonsangst. Borrelåssjela mi liker ikke forandringer og slik har det bestandig vært. Jeg har slått meg til ro med det, fordi sånn er jeg. Jeg har blitt glad i meg selv igjen. Snart er året over og det tøffeste året så langt i mitt liv viste seg også å bli året jeg fant meg sjæl. En av livets største klisjeer har gitt mening og for for første gang i livet er jeg i kontakt med meg selv. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang og liker denne versjonen av meg. Kanskje trenger man en tur ned i kjelleren for et vendepunkt? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg tar en dag av gangen og at tida går fortere enn noen gang. Likevel kjeder jeg meg ofte, lar rastløsheten ta overhånd fordi jeg haster videre nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving. For sånn er jeg. Jeg vil videre i livet for å utvikle meg, lære mer og oppleve nye ting. Kanskje er det sånn det er å være sulten på livet? Jeg vet ikke.

Sånne ting som tilhører voksenlivet, kjærlighet gjør vondt osv

Den verste kvelden i mitt liv var den jeg gikk fra deg, sier du. Den jävligaste stunden i livet var den när du gick, synger Lasse. Fanfanfan, synger Thåström. Og jeg hører i hjel de låtene samtidig som jeg spiller av den kvelden oppi hode mitt, men det går fint. Og har man ikke kommet langt på vei når man kan se tilbake på en av de verste kveldene i sitt liv og samtidig kjenne at det går fint? Det er livet og ting skjer. Vi er bare mennesker og vi forandrer oss. Så får de store gutta fortsette å synge de store orda og redde småjenter som meg. Noen ganger tenker jeg at mange av disse låtene redda livet mitt. Om ikke har de hvert fall gitt meg styrke til å stå opp om morgningen på de svarteste dagene og blåeste mandagene.

Untitled

Jeg husker ikke hvor gammel jeg kan ha vært, ti kanskje, pappa tok meg med på nok en konsert. Han tok meg ofte med på konserter hvor artistene sang de store orda, ord jeg ikke forstod da, men som jeg likevel prøvde å plassere, prøvde å forstå, min forventning til voksenlivet lå i de orda. Nå vet jeg hva de orda betyr, de store og vonde og de gode. Alt handla jo om livet og kanskje høres det enkelt ut, men er det noe jeg har lært dette året er det at ingenting er enkelt. Man skal ikke ta livet forgitt og man skal ikke gjemme seg bak ord. Musikk har gitt meg mye og nå er det høst igjen, min favoritt. Planen er å dra på så mange konserter som mulig i løpet av disse månedene, kanskje er det en måte å overleve på, kanskje er det for å varme meg på de store orda, eller bare fordi jeg for et par timer vil forsvinne i noen andres perspektiv på livet.

Hva er det å være sterk?

Tenk litt på det.

Livet

FY FAEN så herlig det er å overleve.

Pust med magen

Jeg mista meg sjæl og hun jeg fant igjen, var en annen. Jeg måtte ta en pause fra livet for å bli kjent med henne. Jeg veit ikke helt om jeg liker henne enda. Stoler ikke på henne tilstrekkelig nok til å slippe henne helt innpå meg. Jeg antar at alt dette er et resultat av å gå i stykker forså og skulle plukke seg selv opp igjen. Jeg antar at dette er livet som har vist seg fra en ny side. Jeg antar at dette er livet som ga meg et slag i trynet.

Tid er bare et konsept

Nå har jeg hatt denne bloggen et år og jeg skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake til det første blogginnlegget jeg skrev og starta om igjen. Dette året tilhører ikke meg. For et år siden elska jeg Håkans låter, når jeg hører de i dag er det mest for nostalgiens skyld. Jeg håper jeg en gang kan høre på de låtene og ikke finne personer som gjør meg trist mellom linjene, eller som gjør meg tårøyd når en melodi spilles i moll. Jeg håper det er sant som Håkan tror; at när vi går genom, att allt det bästa inte hänt än.

Jeg lever for mye i fortida. Kanskje fordi jeg skulle ønske at jeg kunne brukt den tida som mal på resten av livet, men det blir kanskje aldri som før fordi ting skjer. Tiden fra jeg står opp til jeg går og legger meg, dagene mellom den dagen fram til i dag, det er livet. Jeg lurer på hvordan denne bloggen ser ut et år fra nå.

I dag har jeg:

Rørt rundt i kaffekoppen helt til den brune væsken bleknet og kaffelukta ble borte
Satt meg på en benk for å lese, men endte opp med og nistirre på elva (etter femten minutter gikk jeg hjem)
Stirret inn i veggen bare for å ha noe og fokusere på
Startet på hundre word-dokumenter, ga opp og hvilte henda på tastaturet istedenfor
Vurdert å klippe av meg alt håret
Grått minst en gang i timen uten å skjønne hvorfor
Venta på at kvelden skulle komme så det ble perfekt belysning i hybelen (dvs akkurat passe mørkt, sånn det blir på sommeren, ikke bekmørkt, men koselig mørkt)
Venta på at kvelden skulle komme så jeg kunne gå å legge meg

I dag burde jeg:

Kost meg med kaffe til frokosten sånn jeg bruker å gjøre
Satt meg på en benk med ei bok og gleda meg over det fine været
Skiftet på senga og kanskje vasket badet
Skrevet litt bare fordi å skrive litt hver dag er bra hvis man ønsker å bli forfatter
Tent duftlysene jeg har stående i vinduskarmen (pga lengter til høsten)
Lagt meg med et smil om munnen fordi jeg veit at til helga kommer pappa

Skrive uten å tenke pt 2

Jeg har hjemlengsel, men tvinger meg selv til å bli der jeg er selv om det gjør meg til den ulykkeligste jenta på løkka. Jeg leverte eksamen idag, men mangler forstått å bestå eksamen i livet. Ute regner det, det er fint fordi det minner meg om høsten. Dette kommer mest sannsynlig til å bli sommeren jeg gikk og venta på høsten (selv om de uryddige blomsterbukettene som befinner seg i andres hender er et fint syn). Jeg misbruker tiden og venter på at den skal gå. Følelsesmessig står ingenting på den plassen det skal lenger. Res mig upp, ge mig lust att henga på, synger Winnerbäck og jeg klamrer meg fast til de orda, klamrer meg fast til tekoppen i vinduskarmen og hviler øynene på regnet utenfor.

Det är inte ensamhet

Det er 17.mai og jeg ser vekselvis bort på bunaden min og regndråpene som har lagt seg på vinduet og lagt beslag på virkeligheten utenfor. Jeg hører lyden av biler som kjører i vannpyttene blanda med høyhælte sko som treffer bakken. Om et par timer skal jeg sette meg rundt et bord med andre mennesker og heve glasset i en skål og sånn skal dagen fortsette. Mennesker og alkohol. To av de tingene jeg frykter mest. Aller helst skulle jeg dratt ned rullgardina og forankra meg i en av bøkene jeg har liggende i vinduskarmen. Bøker hvor jeg kjenner en tilhørighet. Bøker det står skrevet om ensomhet, det og ikke tilhøre en flokk, men likevel være tilfreds med det. Bøker som bekrefter at ensomhet alltid har vært og at det finnes flere som meg det ute. Bøker som gir meg trygghet. Det er 17.mai og jeg tar på meg bunaden og forsvinner inn i folkemengden vel viten om at jeg ikke tilhører noen av disse menneskene.

Skrive uten å tenke

Regndråpene ligger spredt på asfalten som en souvenir fra de mørke skyene som henger tungt på himmelen. Jeg lurer på når kjærlighet kommer i overgangsalderen. Det bor altfor mange som heter Karl med C i denne byen. Å leve er livsfarlig. Jeg memorerer stunder så godt jeg kan for jeg har levd lenge nok til å vite at de ikke kommer i reprise. På radioen synger Robyn om at det henger en svart sky over byen hennes, jeg tenker at den skyen har flytta inn i hode mitt. Det har allerede blitt mai og klamydiaen sprer seg raskere enn løvetannen i hagen til bestemor. Det finnes altfor mange sanger som gir meg spritsmak i munnen. I parkene ligger mennesker strødd rundt som smelta seigmenn. Jeg blir glad av å sykle med regnet i ansiktet. Hemlengtan er et av de fineste orda jeg veit om. Tenk på alle de fine sangene vi ikke har hørt enda. Det er noe med ikea og en ikke-eksisterende livsglede. Jeg blir alltid glad når jeg ser de som løper for å rekke trikken, de orker selv om de kanskje egentlig ikke gjør det, men det finnes noe der ute som driver dem og det gjør meg glad. Jeg skulle ønske det var sånn at om man sa noe mange nok ganger så ble det sant.

Forglem meg ei

Når man først har lært seg å sykle glemmer man det aldri. Akkurat sånn føles denne kjærlighetssorgen. Når man endelig begynner å føle at det går over, sitter man plutselig med henda på styret i en nedoverbakke uten bremser. I dag var en sånn dag.

Februar er en jævlig lang blåmandag

Jeg har demontert denne kjærlighetssorgen og bruksanvisningen for å komme tilbake til meg sjæl viste seg å være vanskeligere enn den som følger med flatpakkene på ikea, men jeg kommer meg opp om morningen og klarer å sette pris på de dagene sola varmer i ryggen, de stundene jeg kan gå i alle de gatene og høre på alle de sangene uten å grine eller tenke så mye på deg. Jeg orker ikke lenger være alliert med denne sorgen, tenker på den gata som heter sorgenfri og lurer på hvilken optimist det var som fant opp det navnet.

Likegyldig

Jeg gir faen. Jeg gir faen i tidsfrister, jeg kommer for sent og jeg møter ikke opp. På kontoen har jeg åtte kroner og kjøleskapet er tomt, men jeg bryr meg ikke. Natt blir til dag, men jeg bryr meg ikke, blir bare liggende. Vekkerklokker som ringer, trikker som kjører forbi og kunne tatt meg til steder om jeg bare visste hvor jeg skulle. En uke går, to. Det er stille. Jeg sover i t-skjorta di, den lukter ikke lenger deg, men jeg beholder den på. Jeg ser meg ikke om når jeg krysser veier, stopper ikke opp for eldre damer, presser meg fram i folkemengder. Jeg stirrer i vegger, tak bare for å få tida til å gå. Jeg drikker kaffe til jeg begynner å skjelve, sovner på doen på skolen, bruker samme truse flere dager på rad. Favorittgatene mine har blitt vanlige gater og den rosa himmelen er ikke lenger fin. Den beste musikken orker jeg ikke høre på for det synges bare om sånt som tilhører fortida. Og jeg veit ikke om det var kjærligheten eller sorgen som tok knekken på meg denne gangen, men livet er en kjedereaksjon av dem begge.

Jeg tar på rosa leppestift, da merker de det sikkert ikke..

Jeg skrur av lyset på badet slik at jeg slipper å møte blikket hennes i speilet. Jeg drar kammen en ekstra gang gjennom håret, sprayer parfyme ut i lufta og går gjennom. Det ligger ei bukse på gulvet jeg tar på meg, etterfulgt av genseren ved siden av. Når var det jeg dusja sist? Jeg snurrer et skjerf rundt halsen, veit at det ikke er stramt nok til å ta pusten fra meg så jeg lar det ligge sånn som det er forventa at det skal. Jeg tar på meg rosa leppestift, da merker de det sikkert ikke.

Skriv da...

..men de ordene kan du ikke putte i munnen og si høyt. Ikke til meg. Jeg skriver ikke bare for å skrive. Jeg skriver med følelsene mine. Jeg er på et sted i livet hvor følelsene mine er i fritt fall. Det samme gjelder orda. Den dagen de orda formulerer seg og kommer til meg, slik jeg vil at de skal, da skal jeg skrive. Og jeg skal skrive faen så bra.

Just ride

Jeg lurer på hvor jeg skal begynne. Alle tankene som har festa seg som post-it lapper, hopa seg opp inni hjernen min. Det skjedde mye denne høsten. Den ble finere enn jeg kunne håpa på. Og det fine var skummelt og jeg tar meg selv ofte i å tenke at det fortsatt er det. Det å være forelska. Det å kjenne på følelser som tar deg med på en berg-og-dalbane gjennom hele følelsesregisteret. Følelser som får det til å kile i magen, smile når du sitter alene på trikken omringa av ukjente fjes. Følelsen av å kunne klare hva som helst. Jeg leste en gang at når man har det fint, kjenner seg lykkelig, at man da ikke skal begynne å tenke. Hver dag sier jeg det til meg selv, mens jeg håper at jeg kan sitte på i denne berg-og-dalbana så lenge som mulig. For jeg hater egentlig karuseller, sukkerspinn og kjærlighet. Jeg har ikke trodd på det. Jeg har ikke tillatt meg selv å tro. Kanskje fordi jeg er redd, kanskje fordi jeg veit hva det kan gjøre med en når det skjærer seg skikkelig. Men så er det jo faktisk sånn at i det sekundet du fester belte og berg-og-dalbana begynner å kjøre, må du sitte på helt til den stopper.