Tjueåra

Jeg har slutta å holde pusten. Jeg har slutta å tro at det ikke går ann å ha det bra. For jeg har det bra. Jeg har hatt det bra i hele sommer, selv om det kanskje ikke ble den sommeren jeg hadde sett for meg, hadde jeg det likevel bra. Kalenderen går mot høst og dagene er flyktig. En helt vanlig onsdag kunne like så godt vært en fredag, tida selv har plutselig blitt en tidstyv. Jeg har det siste halve året lært meg å sette pris på hverdager, slutta å favorisere dagene, men heller være glad for hver dag jeg får. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle skrive en sånn setning og faktisk mene det?

Jeg lærer mye, litt hver dag og tar med meg det jeg har lært den ene dagen, inn i den neste og sånn forsetter det. Jeg merker hvordan jeg selv forandrer meg, utvikler meg. Psyken er liksom på vei inn i en ny og ukjent fase i voksenlivet og jeg gjør ingenting for å holde tilbake, sånn jeg en gang hadde trodd at jeg kom til å tviholde på det destruktive i meg. Alt det dystre var på et tidspunkt det tryggeste jeg visste. Å forankre seg i en udefinerbar sorg og hele tiden bevege seg ned mot kjelleren er ikke et hyggelig sted å befinne seg. Det er heller ikke et sted å basere et helt liv på, selv om jeg tidvis fastslo at sånn skulle det være. Kronisk deprimert. Selverklært så klart, men fremdeles så sikker som bare en toogtjue-åring kan være. 

Lyden av biler som forsvinner i det fjerne..

..akkurat sånn som alt annet forsvinner

tittel

Jeg har det bra for tida, jeg er rolig og helt i kontakt med mange av følelsene som jeg ikke har følt på det siste halve året. Det skremmer meg, det føles ukjent og ha det bra. Jeg stoler ikke på den følelsen lenger, frykter bare at den er forbigående. Redselen for hvor lang fallhøyden er når denne følelsen forsvinner gjør meg redd, jeg må forberede meg, men hvordan? For det må jo ta slutt, sånn som det alltid gjør. Forbigående følelser som bunner ut i et mørke som har forankra seg i sjela. Noen ganger tenker jeg at jeg er gal, i mangel på ord som kan beskrive alle de tankene som farer gjennom hodet mitt enkelte dager, er gal det som oppsummerer det. Om andre bare visste, hvordan ville de sett på meg da? Tenk så lite vi egentlig vet om hverandre. Tenk så gode vi mennesker er til å late som. Tenk så falske, men samtidig så ekte vi mennesker er.

kaos in my mind

ikke la enkelte dager, en rekke måneder, minutter og lange timer definere deg, prøver jeg å fortelle meg selv hver gang frykten for at alt mørke som bor i meg, plutselig skal våkne til liv igjen og flytte inn i hver eneste celle i kroppen min. Det føles rart å skrive. Jeg har mer eller mindre slutta og jeg merker hvordan jeg sliter med å sette ord på følelser. Mest sannsynlig er det fordi jeg ikke stoler på de, verken følelsene eller meg selv. Noe er galt, men jeg vet ikke hva, kanskje har det vært sånn hele livet, men først nå begynner jeg å stille spørsmål, søke etter svar og virkelig granske meg selv. Det er slitsomt å være menneske, tror jeg at jeg tør konkludere med. Likevel er jeg nysgjerrig og hele tiden på søken etter noe annet, hva som helst, aller helst en førstegangsopplevelse, for det kan umulig være sånn at de noen gang tar slutt? Ofte er jeg redd, som regel for fremtida, ofte for meg selv og hodet mitt. Hva er jeg? Hvem er jeg? Hvem er jeg imorgen, neste uke, tør ikke en gang tenke så langt som et år. Likevel er jeg nysgjerrig på meg selv, fordi jeg er i konstant forandring, samtidig som jeg tviholder på de tingene som er bra, de tingene jeg vil være, den versjonen av meg selv jeg trives best med. Jeg higer kanskje etter å være noe helt spesielt, noe annerledes, alt annet enn den versjonen av meg selv på de mørkeste dagene ville vært fint, bare jeg slipper å være som alle andre.