kaos in my mind

ikke la enkelte dager, en rekke måneder, minutter og lange timer definere deg, prøver jeg å fortelle meg selv hver gang frykten for at alt mørke som bor i meg, plutselig skal våkne til liv igjen og flytte inn i hver eneste celle i kroppen min. Det føles rart å skrive. Jeg har mer eller mindre slutta og jeg merker hvordan jeg sliter med å sette ord på følelser. Mest sannsynlig er det fordi jeg ikke stoler på de, verken følelsene eller meg selv. Noe er galt, men jeg vet ikke hva, kanskje har det vært sånn hele livet, men først nå begynner jeg å stille spørsmål, søke etter svar og virkelig granske meg selv. Det er slitsomt å være menneske, tror jeg at jeg tør konkludere med. Likevel er jeg nysgjerrig og hele tiden på søken etter noe annet, hva som helst, aller helst en førstegangsopplevelse, for det kan umulig være sånn at de noen gang tar slutt? Ofte er jeg redd, som regel for fremtida, ofte for meg selv og hodet mitt. Hva er jeg? Hvem er jeg? Hvem er jeg imorgen, neste uke, tør ikke en gang tenke så langt som et år. Likevel er jeg nysgjerrig på meg selv, fordi jeg er i konstant forandring, samtidig som jeg tviholder på de tingene som er bra, de tingene jeg vil være, den versjonen av meg selv jeg trives best med. Jeg higer kanskje etter å være noe helt spesielt, noe annerledes, alt annet enn den versjonen av meg selv på de mørkeste dagene ville vært fint, bare jeg slipper å være som alle andre.