Et innlegg, åpent, som et sår. For det er det jeg har vært store deler av dette året, et blødende sår som har båret på sorg, smerte og angst. Oppskriften på styrke ligger likevel i den sammensetningen, for jeg overlevde. Og når jeg nå leser gjennom utdrag fra notatene mine gjennom året som har gått er de ikke skrevet med fine penselstrøk, derimot svartlagt. Den mørkeste tiden i livet mitt var på de lyseste sommerdagene. Når angsten ertet sjela mi bet jeg på, lot den riste meg i fillebiter og livet mitt raste som et korthus.
Jeg tar med meg mye lærdom fra dette året selv om jeg ikke ser på 2018 som en ny start. Høsten er min nye start og som alltid sitter jeg og gleder meg, venter på årstida som vekker noe i meg jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg skal likevel møte det nye året med styrke, for livet kan bli langt.
