Du säger att kärleken aldrig var till för dig...

...synger Håkan i øret mitt og hver gang tenker jeg at den setningen synger han til meg. I den setningen ligger samtaler som ender i stillhet, helgebesøk som burde hatt datostempling, berusende ord og falske kjærlighetserklæringer. Jeg finner en venn i Winnerbäck som synger om å miste sitt første hjerte, men som allikevel fortsetter å gå dom tomma stegen. Også blir jeg glad, selvom jeg kanskje er trist fordi noen var mer kär i leken enn selve kärleken, fordi disse to gutta har vært innom både heartbreak hotel og tosomhetens ensomhet og laga musikk som kiler i magen. Jeg heier på mine to favoritpojkar og tenker på alle de fine sangene vi ikke har hørt enda. På de sangene som kanskje blir skrevet akkurat nå, eller i morgen. De sangene som skal fortsette å redde meg i framtida og sommerfulgene i magen skal vokse om kapp med volumet som skrus opp når den nye favorittlåta spilles over høyttalerne.

I kveld skal jeg sovne til lyden av regn

Over meg har himmelen revna og de rosa skyene jeg er så glad i, ser forurensa ut. Jeg går med stegene til en som er for sent ute til å rekke trikken, selvom jeg egentlig ikke har dårlig tid og selvom jeg veit at det kommer en ny om bare noen minutter, veit jeg også at Knausgård ligger i vinduskarmen og venter på meg og at det i kjøleskapet ligger pizzarester fra i går. Jeg har blitt hun som løper for å rekke trikken som om det var liv om å gjøre. Hun som løper gjennom menneskemylderet og må dukke unna et par paraplyer, drukner sandalene sine i sølepyttene som ikke er til å unngå. Men det er greit, jeg kan godt være den jenta, for i morgen vil alle sølepyttene være borte og kanskje vil de rosa skyene komme som et resultat av solnedgangen, for på yr er det nemlig meldt sol.

En dag i Håkantown

Det har blitt juni og for bare noen dager siden stod jeg og hoppa til sangene til Håkan med sommerfugler i magen på ullevi. Han ønska sommeren velkommen og jeg tenkte at det ikke trengte å bli den beste fordi årets beste dag var her og nå. Han spilte favorittsangen min mens det dalte konfetti ned fra himmelen og for første gang på lenge var jeg lykkelig. Bildene jeg tok kommer aldri til å virkeliggjøre det som faktisk fant sted på ullevi den dagen, det er det bare jeg og 70 143 andre som kan ta med oss i hjertene våre og ta fram på dager man skulle ønske kunne vært akkurat som den søndagen.