:

Men det blir vår igjen.
Det trodde jag aldrig.
Det tror man aldrig
att det ska bli.
Jag går upp igen.
Det trodde jag aldrig.
Det tror man aldrig
att man kan.

Ta tak i meg selv, ta tak i livet

Dagene er lysere og sola speiler seg i de høye bygningene som strekker seg lenger enn de lengste tretoppene. Kanskje jeg har manglet litt sol i livet mitt, litt varme, for med en gang jeg så den gikk det opp for meg at snart skal dagene fylles med sol igjen. Årstida jeg ikke har vært så glad i skal jeg forsøke å bli glad i. Kanskje er det jeg som skal speile meg i sola og ta imot varmen selv om rastløsheten er som brent fast. Jeg trenger å vite at jeg er på vei et sted og jeg er vel egentlig det, jeg skulle bare ønske det var mer tydelig. Jeg liker ikke forandringer samtidig som jeg trenger de for og utvikles. Januar stod stille, akkurat som om tida ikke spilte på lag med det nye året. Jeg stod også stille, beveget meg til og fra jobb med blytunge steg, som å bevege seg rundt i betong. Nå må du ta tak i deg selv, sa pappa. Og jeg så det for meg hvordan jeg liksom løftet meg selv i nakkeskinnet, ble hengende i lufta før jeg omsider slapp taket og ble liggende. Jeg hater å ligge nede, spille offer for et liv jeg egentlig er glad i. Det siste året har jeg kanskje vært mer tilskuer enn hovedperson i mitt eget liv. Stått på sidelinja og latt dagene gå forbi, gitt meg selv rødt kort og gått i sklitaklinger. Selv om jeg har lagt plaster på alle sårene lot jeg de likevel blø. Kanskje må jeg bli litt snillere mot meg selv. Kanskje må jeg ta tak i meg selv, om ikke i nakkeskinnet så i livet.