Dagbok

Lukten av svette blanda med solkrem. Akkurat sånn lukter Oslo for tida. Det har allerede rukket å bli midten av juli. Livet går sakte, men tida for fort. Snart er det høst. Jeg gleder meg til jul. Det er rart det der, hvordan jeg hver eneste sommer begynner å glede meg til jul. Når jeg ser rundt meg, akkurat nå, er jeg omringet av sollys som trenger seg gjennom persienna. På bordet står en vifte, den billigste jeg fant på Clas Ohlson og gjør mer eller mindre ingen nytte for seg. Lufta står stille i byen. Jeg våkner like varm som når jeg gikk å la meg. Likevel har jeg dratt dyna over meg. Det blir vel for rart uten, vanedyr som jeg er. Blomstene i vinduskarmen ser slitne ut, enda de var skiltet med "easy care" har jeg ikke greid å ta vare på de i denne varmen. Det er noe med meg og et ikke-eksisterende talent for å greie og ta vare på planter. Likevel ender jeg opp med å kjøpe nye så fort en av de dør. Det er søndag. En dag jeg aldri har vært særlig begeistret for. Jeg tror det er på grunn av at vi alle stopper litt opp. Tida står liksom stille og vi er ikke i bevegelse. Stresset eksiterer ikke på søndager, hviledag, rastløshetens dag. Ingen dag for meg.

Hvis livet kom med bakgrunnsmusikk

Det finnes en spilleliste for hver en følelse inni meg. Det finnes en spilleliste for alle de tilbakelagte mil jeg har på en rekke motorveier. Sanger jeg har sunget for full hals på konserter. Det finnes en spilleliste som består av de tristeste sangene jeg veit om og som gir meg tårer i øynene. Sanger jeg har grått meg i søvn av, som har påført meg smerte. Så finnes det de låtene som gjør meg varm om hjerte, de som har gitt meg noen av mine lykkeligste dager. Hvis jeg skal velge en favorittlåt, ville jeg ikke klart å velge, for alle spillelistene som rommer alle de sangene har gitt meg bakgrunnsmusikk til livet. De gangene jeg har sittet på toget, i bilen, gått i gatene, danset og tenkt at jeg er i en musikkvideo. For alle de låtene jeg har grått i halsgropa til noen jeg er glad i, noen jeg skal dra fra, noen jeg veit jeg skal savne. Låter jeg har dansa til, snurra rundt på knust glass. Det finnes en spilleliste med akkurat nok sanger til å ta meg til et bestemt sted. Det finnes spillelister som bare blir liggende på lista, en liste med følelser jeg ikke lenger henter fram, minner som kanskje ikke lenger er minner, men likevel en del av meg. Hver en spilleliste er kapitler i mitt liv, livet mitt med bakgrunnsmusikk.

Hvor mange sorger rommer et menneske?

Ibux kurerer ikke kjærlighetssorg, så jeg bærer den med meg sånn som mødre bærer rundt på ungen sin. Holde det tett til brystet, vugger det, prøver å få det til å slutte å gråte. Hysjer på det, prøver å få det vonde til å forsvinne. Stillhet, kunstpause, før det setter igang igjen, hulking i halsgropa, tårer mot huden. Ibux kurerer ikke kjærlighetssorg, så jeg bærer den med meg sånn som mødre bærer rundt på ungen sin, jeg er min egen unge.