Dagbok

Lukten av svette blanda med solkrem. Akkurat sånn lukter Oslo for tida. Det har allerede rukket å bli midten av juli. Livet går sakte, men tida for fort. Snart er det høst. Jeg gleder meg til jul. Det er rart det der, hvordan jeg hver eneste sommer begynner å glede meg til jul. Når jeg ser rundt meg, akkurat nå, er jeg omringet av sollys som trenger seg gjennom persienna. På bordet står en vifte, den billigste jeg fant på Clas Ohlson og gjør mer eller mindre ingen nytte for seg. Lufta står stille i byen. Jeg våkner like varm som når jeg gikk å la meg. Likevel har jeg dratt dyna over meg. Det blir vel for rart uten, vanedyr som jeg er. Blomstene i vinduskarmen ser slitne ut, enda de var skiltet med "easy care" har jeg ikke greid å ta vare på de i denne varmen. Det er noe med meg og et ikke-eksisterende talent for å greie og ta vare på planter. Likevel ender jeg opp med å kjøpe nye så fort en av de dør. Det er søndag. En dag jeg aldri har vært særlig begeistret for. Jeg tror det er på grunn av at vi alle stopper litt opp. Tida står liksom stille og vi er ikke i bevegelse. Stresset eksiterer ikke på søndager, hviledag, rastløshetens dag. Ingen dag for meg.