Lyden av bildekk som treffer sølepytter

Den første regndagen på det jeg kan huske og med ett dras jeg tilbake til den høsten. Jeg har tent lys og det dunkle rommet minner meg om alle de kveldene. Alle de kveldene med tente lys og regnet som malte vindusruta. Hvordan de liksom la seg forså å renne bort, akkurat sånn som den høsten rant bort. Likevel sitter den fortsatt i meg, den høsten; de følelsene, de minnene, den personen jeg var da, sammen med deg. Jeg prøver å møte andre, prøver å ikke sammenligne, prøver å la sommeren bli like fin som høsten, men det er noe med denne sommerdagen som får meg til å tenke på den høsten. Om det er regnet, eller Thåstroms anekdoter som gjør det vet jeg ikke. Alle de sangene, tekstene, vi snakket ofte om de, hørte på de, sovnet til de, de bandt oss sammen. Og selv om mange av låtene er triste, var vi glad, selv om det var kuldegrader ute var vi varme, selv om det regnet aldri så mye den høsten, brydde vi oss ikke for vi var for opptatt av alt det fine. Nå regner det, det er ikke høst, men den kommer, en ny høst kommer og kanskje kommer det noe bra med den. Lengten etter noe nytt; nye minner jeg kan varme meg på. Rastløsheten kribler i meg, det må skje noe snart, la det bli høst.

Jeg er lei alle klisjeer..

mest av alt er jeg lei av å være forankra i kjærlighetens kirkegård.