Kanskje en gang i framtida

Så er jeg tilbake igjen. På den samme plassen på den samme cafeen. Utenfor regner det og det kan minne om en av de tilbakelagte høstdagene som tilhører oktober. Helgen var fin. Jeg møtte fortida på en konsert. Visste vel at det ville skje, men ikke hvordan jeg skulle reagere. Hadde spilt av de scenene oppi hode x-antall ganger, men det føltes likevel rart. Som om det ikke var på ekte, ikke før nå, noen dager senere, når jeg sitter på en av de mange cafeene i byen min. Og jeg klarte meg gjennom det møte, for slik har det blitt. Jeg klarer meg. Og enkelte ting kan få forbli i fortida, forbli de gode minnene som jeg henter fram på de litt mindre fine dagene. I dag er ikke en sånn dag.

Jeg vet ikke

Dagene går. Livet er fint igjen. Høsten har vært fin og det at den går mot slutten gjør meg trist. Årstida jeg går og venter på hele året er snart forbi og det er noe med forandringer jeg aldri kommer til å vende meg helt til. Jeg forankrer meg, kanskje blir jeg for trygg? Jeg vet ikke. Seperasjonsangst. Borrelåssjela mi liker ikke forandringer og slik har det bestandig vært. Jeg har slått meg til ro med det, fordi sånn er jeg. Jeg har blitt glad i meg selv igjen. Snart er året over og det tøffeste året så langt i mitt liv viste seg også å bli året jeg fant meg sjæl. En av livets største klisjeer har gitt mening og for for første gang i livet er jeg i kontakt med meg selv. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang og liker denne versjonen av meg. Kanskje trenger man en tur ned i kjelleren for et vendepunkt? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg tar en dag av gangen og at tida går fortere enn noen gang. Likevel kjeder jeg meg ofte, lar rastløsheten ta overhånd fordi jeg haster videre nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving. For sånn er jeg. Jeg vil videre i livet for å utvikle meg, lære mer og oppleve nye ting. Kanskje er det sånn det er å være sulten på livet? Jeg vet ikke.