Kanskje en gang i framtida

Så er jeg tilbake igjen. På den samme plassen på den samme cafeen. Utenfor regner det og det kan minne om en av de tilbakelagte høstdagene som tilhører oktober. Helgen var fin. Jeg møtte fortida på en konsert. Visste vel at det ville skje, men ikke hvordan jeg skulle reagere. Hadde spilt av de scenene oppi hode x-antall ganger, men det føltes likevel rart. Som om det ikke var på ekte, ikke før nå, noen dager senere, når jeg sitter på en av de mange cafeene i byen min. Og jeg klarte meg gjennom det møte, for slik har det blitt. Jeg klarer meg. Og enkelte ting kan få forbli i fortida, forbli de gode minnene som jeg henter fram på de litt mindre fine dagene. I dag er ikke en sånn dag.