Uten tittel

Jeg har skrevet meg ut av en historie som aldri tilhørte meg

Jeg har alliert meg med høsten

Jeg bor i en by hvor årstidene kommer når de skal og endelig kan jeg vandre rundt i alle favorittgatene mine omringa av høsten. Det å sitte på en benk å se på at høsten avløser sommeren. Det å bo i en by som hele tiden er i bevegelse, men som allikevel beveger seg bittelitt langsommere for hver dag som går fordi vi begynner å huske hvordan det var, denne årstida, men i år skal bli annerledes. Hvertfall for min del. Jeg har et lager med kakao og nyinnkjøpt ullpledd. Jeg har laga ei høstliste på spotify som er med meg overalt. Om du for eksempel skal høre et album denne høsten anbefaler jeg söndermarken av Winnerbäck. 

Jeg gleder meg til byen skal speile seg i sølepyttene

Ifølge kalenderen har det blitt høst, men været sier noe annet. De rosa skyene lar vente på seg og ullgenseren jeg har gleda meg lenge til å krype inn i må nok vente noen varmegrader til. For første gang siden for alltid gleder jeg meg til mørket skal legge beslag på friheten som kommer med sommeren. Lyset, varmen og lykken som blir distribuert av menneskets syn på denne årstiden har funka for meg helt fram til nå. Overgangen fra å se hvordan mennesket begrenser sin frihet så fort mørket legger seg over byen. De tomme gatene, de misfornøyde ansiktene. Jeg dedikerer høsten til de introverte. De som har brukt hele sommeren på å lengte. Din tid kommer, synger Håkan og nå er den like rundt hjørnet.

Denne sommeren var ikke på ekte

Sommeren som uteble, dager som ikke ble arkivert. Følelsen av å være ei rista brusflaske. All kullsyre som strømmer opp mot korken, men som ikke slippes ut. Hjerte som dobler slagene, jeg får ikke puste. Blikket forsvinner et sted langt framme. Lyden av hode som treffer bakken og det blir svart. Markjordbær på strå, den rosa himmelen, soloppgangene og solnedgangene, den varme lufta og sola i ryggen, svart. Korken åpnes, kullsyre strømmer ut og skal aldri tilbake dit det kom fra.

Også må man ta lærdom av den følelsen, sette pris på de dagene som er verdt å arkivere. Ting blir ikke alltid sånn man hadde tenkt og sommeren jeg satt og fargela tidligere i vinter rakk jeg ikke å fargelegge halvveis engang. Livet kommer ikke med fasit, fargestiftene får man ta i bruk underveis og den rista brusflaska får man sette pent tilbake i kjøleskapet og håpe at får stå i fred. Øyafestivalen er her og setter punktum på sommeren. Jeg er bitter fordi jeg aldri fikk klundra meg til å bestille billett, men jeg håper at mange av de som hopper rundt i gjørma med ølbeger i hånda, tårer i øya og vakker musikk i øra er like misunnelig på meg når jeg står med henda i været på Håkan konsert i desember. Favorittpojken i livet kommer hit, til byen min og gjett om jeg har billett!

Du säger att kärleken aldrig var till för dig...

...synger Håkan i øret mitt og hver gang tenker jeg at den setningen synger han til meg. I den setningen ligger samtaler som ender i stillhet, helgebesøk som burde hatt datostempling, berusende ord og falske kjærlighetserklæringer. Jeg finner en venn i Winnerbäck som synger om å miste sitt første hjerte, men som allikevel fortsetter å gå dom tomma stegen. Også blir jeg glad, selvom jeg kanskje er trist fordi noen var mer kär i leken enn selve kärleken, fordi disse to gutta har vært innom både heartbreak hotel og tosomhetens ensomhet og laga musikk som kiler i magen. Jeg heier på mine to favoritpojkar og tenker på alle de fine sangene vi ikke har hørt enda. På de sangene som kanskje blir skrevet akkurat nå, eller i morgen. De sangene som skal fortsette å redde meg i framtida og sommerfulgene i magen skal vokse om kapp med volumet som skrus opp når den nye favorittlåta spilles over høyttalerne.

I kveld skal jeg sovne til lyden av regn

Over meg har himmelen revna og de rosa skyene jeg er så glad i, ser forurensa ut. Jeg går med stegene til en som er for sent ute til å rekke trikken, selvom jeg egentlig ikke har dårlig tid og selvom jeg veit at det kommer en ny om bare noen minutter, veit jeg også at Knausgård ligger i vinduskarmen og venter på meg og at det i kjøleskapet ligger pizzarester fra i går. Jeg har blitt hun som løper for å rekke trikken som om det var liv om å gjøre. Hun som løper gjennom menneskemylderet og må dukke unna et par paraplyer, drukner sandalene sine i sølepyttene som ikke er til å unngå. Men det er greit, jeg kan godt være den jenta, for i morgen vil alle sølepyttene være borte og kanskje vil de rosa skyene komme som et resultat av solnedgangen, for på yr er det nemlig meldt sol.

En dag i Håkantown

Det har blitt juni og for bare noen dager siden stod jeg og hoppa til sangene til Håkan med sommerfugler i magen på ullevi. Han ønska sommeren velkommen og jeg tenkte at det ikke trengte å bli den beste fordi årets beste dag var her og nå. Han spilte favorittsangen min mens det dalte konfetti ned fra himmelen og for første gang på lenge var jeg lykkelig. Bildene jeg tok kommer aldri til å virkeliggjøre det som faktisk fant sted på ullevi den dagen, det er det bare jeg og 70 143 andre som kan ta med oss i hjertene våre og ta fram på dager man skulle ønske kunne vært akkurat som den søndagen.