Du säger att kärleken aldrig var till för dig...

...synger Håkan i øret mitt og hver gang tenker jeg at den setningen synger han til meg. I den setningen ligger samtaler som ender i stillhet, helgebesøk som burde hatt datostempling, berusende ord og falske kjærlighetserklæringer. Jeg finner en venn i Winnerbäck som synger om å miste sitt første hjerte, men som allikevel fortsetter å gå dom tomma stegen. Også blir jeg glad, selvom jeg kanskje er trist fordi noen var mer kär i leken enn selve kärleken, fordi disse to gutta har vært innom både heartbreak hotel og tosomhetens ensomhet og laga musikk som kiler i magen. Jeg heier på mine to favoritpojkar og tenker på alle de fine sangene vi ikke har hørt enda. På de sangene som kanskje blir skrevet akkurat nå, eller i morgen. De sangene som skal fortsette å redde meg i framtida og sommerfulgene i magen skal vokse om kapp med volumet som skrus opp når den nye favorittlåta spilles over høyttalerne.