Jeg vil at dagene skal gå. Jeg vil at hvem som helst ringer meg og bare snakker, forteller meg hva som helst uten at jeg selv må si noe. Jeg vil sitte i en bil å høre på musikk uten å tenke på tid og sted. Jeg vil at tiden skal forsvinne bak meg slik at rastløsheten kan løsrive seg fra meg og dempe angsten, depresjonen, hva det nå enn er som renner gjennom blodet mitt og gjør at jeg venter. Venter på hva da? En melding, en jobb, en førstegangsopplevelse, hva som helst, bare det er noe som gir meg en følelse av noe nytt. Jeg forankrer meg ikke i ting, det sørger rastløsheten min for. Den er en del av meg, likevel liker jeg å tro at den skal forsvinne med tiden, sånn som alt annet, men med tiden har jeg lært at rastløsheten er min foreliggende fasit.
