Det är inte ensamhet

Det er 17.mai og jeg ser vekselvis bort på bunaden min og regndråpene som har lagt seg på vinduet og lagt beslag på virkeligheten utenfor. Jeg hører lyden av biler som kjører i vannpyttene blanda med høyhælte sko som treffer bakken. Om et par timer skal jeg sette meg rundt et bord med andre mennesker og heve glasset i en skål og sånn skal dagen fortsette. Mennesker og alkohol. To av de tingene jeg frykter mest. Aller helst skulle jeg dratt ned rullgardina og forankra meg i en av bøkene jeg har liggende i vinduskarmen. Bøker hvor jeg kjenner en tilhørighet. Bøker det står skrevet om ensomhet, det og ikke tilhøre en flokk, men likevel være tilfreds med det. Bøker som bekrefter at ensomhet alltid har vært og at det finnes flere som meg det ute. Bøker som gir meg trygghet. Det er 17.mai og jeg tar på meg bunaden og forsvinner inn i folkemengden vel viten om at jeg ikke tilhører noen av disse menneskene.

Skrive uten å tenke

Regndråpene ligger spredt på asfalten som en souvenir fra de mørke skyene som henger tungt på himmelen. Jeg lurer på når kjærlighet kommer i overgangsalderen. Det bor altfor mange som heter Karl med C i denne byen. Å leve er livsfarlig. Jeg memorerer stunder så godt jeg kan for jeg har levd lenge nok til å vite at de ikke kommer i reprise. På radioen synger Robyn om at det henger en svart sky over byen hennes, jeg tenker at den skyen har flytta inn i hode mitt. Det har allerede blitt mai og klamydiaen sprer seg raskere enn løvetannen i hagen til bestemor. Det finnes altfor mange sanger som gir meg spritsmak i munnen. I parkene ligger mennesker strødd rundt som smelta seigmenn. Jeg blir glad av å sykle med regnet i ansiktet. Hemlengtan er et av de fineste orda jeg veit om. Tenk på alle de fine sangene vi ikke har hørt enda. Det er noe med ikea og en ikke-eksisterende livsglede. Jeg blir alltid glad når jeg ser de som løper for å rekke trikken, de orker selv om de kanskje egentlig ikke gjør det, men det finnes noe der ute som driver dem og det gjør meg glad. Jeg skulle ønske det var sånn at om man sa noe mange nok ganger så ble det sant.