Svart er den fineste fargen

Jeg vil gråte, men får det ikke til. Jeg er sliten, trøtt, vondt i vilja, klarer ikke sette ord på det, må bare ventilere. På bena har jeg gnagsår, jeg kan sitte lenge og se på de illrøde flekkene som har klynget seg rundt føttene mine. Føttene mine som bærer meg, går med meg. De trenger hvile. Jeg trenger hvile, men hvordan hviler man? Hvordan får man rastløshet til å forsvinne? Min neste tatovering må bli det ordet. Rastløs. Ordet må bli en del av kroppen min, akkurat som den er en del av sjela mi. Øyelokkene mine er tunge, jeg myser meg gjennom dagene, men vil likevel ikke sove. Det er rart det der, hvordan man hele tiden vil noe annet i det man får det man egentlig ville i utgangspunktet. Jeg vet ikke om det er livet som er rart eller jeg som er rar.
Kveldene har blitt mørke igjen, uhyggelig på en fin måte, måten jeg liker det. September står for tur og jeg kan se den så klart for meg inni hode mitt. Hvordan den liksom skal legge sommeren i bakken og forsvinne inn i mørket sammen med alt det som tilhører høsten. Høsten, min nye start. Jeg tror ikke på nyttårsaften, jeg tror på høsten. Jeg tror på at en sommer er over, flyktige måneder uten struktur. Jeg avslutter her, i frykt for at det som dukker opp bak neste punktum er nok en klisje om høsten.

Tilhørighet til høsten/melankoli

Høsten er her, i lufta, i sinnet. De melankolske låtene møblerer stillheten og påminner meg om hvor emosjonelt forstoppa jeg en gang var, kan være. Sola steker på den nylagte asfalten og jeg tråkker på den som en engel i doc´s. Jeg svartlegger antrekkene mine, finner tilbake til den jeg er, alltid har vært, for høsten er min.

Dagbok

Lukten av svette blanda med solkrem. Akkurat sånn lukter Oslo for tida. Det har allerede rukket å bli midten av juli. Livet går sakte, men tida for fort. Snart er det høst. Jeg gleder meg til jul. Det er rart det der, hvordan jeg hver eneste sommer begynner å glede meg til jul. Når jeg ser rundt meg, akkurat nå, er jeg omringet av sollys som trenger seg gjennom persienna. På bordet står en vifte, den billigste jeg fant på Clas Ohlson og gjør mer eller mindre ingen nytte for seg. Lufta står stille i byen. Jeg våkner like varm som når jeg gikk å la meg. Likevel har jeg dratt dyna over meg. Det blir vel for rart uten, vanedyr som jeg er. Blomstene i vinduskarmen ser slitne ut, enda de var skiltet med "easy care" har jeg ikke greid å ta vare på de i denne varmen. Det er noe med meg og et ikke-eksisterende talent for å greie og ta vare på planter. Likevel ender jeg opp med å kjøpe nye så fort en av de dør. Det er søndag. En dag jeg aldri har vært særlig begeistret for. Jeg tror det er på grunn av at vi alle stopper litt opp. Tida står liksom stille og vi er ikke i bevegelse. Stresset eksiterer ikke på søndager, hviledag, rastløshetens dag. Ingen dag for meg.

Hvis livet kom med bakgrunnsmusikk

Det finnes en spilleliste for hver en følelse inni meg. Det finnes en spilleliste for alle de tilbakelagte mil jeg har på en rekke motorveier. Sanger jeg har sunget for full hals på konserter. Det finnes en spilleliste som består av de tristeste sangene jeg veit om og som gir meg tårer i øynene. Sanger jeg har grått meg i søvn av, som har påført meg smerte. Så finnes det de låtene som gjør meg varm om hjerte, de som har gitt meg noen av mine lykkeligste dager. Hvis jeg skal velge en favorittlåt, ville jeg ikke klart å velge, for alle spillelistene som rommer alle de sangene har gitt meg bakgrunnsmusikk til livet. De gangene jeg har sittet på toget, i bilen, gått i gatene, danset og tenkt at jeg er i en musikkvideo. For alle de låtene jeg har grått i halsgropa til noen jeg er glad i, noen jeg skal dra fra, noen jeg veit jeg skal savne. Låter jeg har dansa til, snurra rundt på knust glass. Det finnes en spilleliste med akkurat nok sanger til å ta meg til et bestemt sted. Det finnes spillelister som bare blir liggende på lista, en liste med følelser jeg ikke lenger henter fram, minner som kanskje ikke lenger er minner, men likevel en del av meg. Hver en spilleliste er kapitler i mitt liv, livet mitt med bakgrunnsmusikk.

Hvor mange sorger rommer et menneske?

Ibux kurerer ikke kjærlighetssorg, så jeg bærer den med meg sånn som mødre bærer rundt på ungen sin. Holde det tett til brystet, vugger det, prøver å få det til å slutte å gråte. Hysjer på det, prøver å få det vonde til å forsvinne. Stillhet, kunstpause, før det setter igang igjen, hulking i halsgropa, tårer mot huden. Ibux kurerer ikke kjærlighetssorg, så jeg bærer den med meg sånn som mødre bærer rundt på ungen sin, jeg er min egen unge.

Lyden av bildekk som treffer sølepytter

Den første regndagen på det jeg kan huske og med ett dras jeg tilbake til den høsten. Jeg har tent lys og det dunkle rommet minner meg om alle de kveldene. Alle de kveldene med tente lys og regnet som malte vindusruta. Hvordan de liksom la seg forså å renne bort, akkurat sånn som den høsten rant bort. Likevel sitter den fortsatt i meg, den høsten; de følelsene, de minnene, den personen jeg var da, sammen med deg. Jeg prøver å møte andre, prøver å ikke sammenligne, prøver å la sommeren bli like fin som høsten, men det er noe med denne sommerdagen som får meg til å tenke på den høsten. Om det er regnet, eller Thåstroms anekdoter som gjør det vet jeg ikke. Alle de sangene, tekstene, vi snakket ofte om de, hørte på de, sovnet til de, de bandt oss sammen. Og selv om mange av låtene er triste, var vi glad, selv om det var kuldegrader ute var vi varme, selv om det regnet aldri så mye den høsten, brydde vi oss ikke for vi var for opptatt av alt det fine. Nå regner det, det er ikke høst, men den kommer, en ny høst kommer og kanskje kommer det noe bra med den. Lengten etter noe nytt; nye minner jeg kan varme meg på. Rastløsheten kribler i meg, det må skje noe snart, la det bli høst.

Jeg er lei alle klisjeer..

mest av alt er jeg lei av å være forankra i kjærlighetens kirkegård.

Det river i sjela

Det er noe med det å se en by våkne til liv igjen. Kanskje kan den forsvinne nå, denne årstida som har forankra seg i sinnene våre. For den gjør noe med oss, tar noe fra oss, for den gjør vondt, denne årstida. Er det ikke nok nå?  Det er så mye i dette livet som gjør vondt, likevel står vi i det, likevel holder vi ut sånn som vi mennesker ofte gjør.

:

Men det blir vår igjen.
Det trodde jag aldrig.
Det tror man aldrig
att det ska bli.
Jag går upp igen.
Det trodde jag aldrig.
Det tror man aldrig
att man kan.

Ta tak i meg selv, ta tak i livet

Dagene er lysere og sola speiler seg i de høye bygningene som strekker seg lenger enn de lengste tretoppene. Kanskje jeg har manglet litt sol i livet mitt, litt varme, for med en gang jeg så den gikk det opp for meg at snart skal dagene fylles med sol igjen. Årstida jeg ikke har vært så glad i skal jeg forsøke å bli glad i. Kanskje er det jeg som skal speile meg i sola og ta imot varmen selv om rastløsheten er som brent fast. Jeg trenger å vite at jeg er på vei et sted og jeg er vel egentlig det, jeg skulle bare ønske det var mer tydelig. Jeg liker ikke forandringer samtidig som jeg trenger de for og utvikles. Januar stod stille, akkurat som om tida ikke spilte på lag med det nye året. Jeg stod også stille, beveget meg til og fra jobb med blytunge steg, som å bevege seg rundt i betong. Nå må du ta tak i deg selv, sa pappa. Og jeg så det for meg hvordan jeg liksom løftet meg selv i nakkeskinnet, ble hengende i lufta før jeg omsider slapp taket og ble liggende. Jeg hater å ligge nede, spille offer for et liv jeg egentlig er glad i. Det siste året har jeg kanskje vært mer tilskuer enn hovedperson i mitt eget liv. Stått på sidelinja og latt dagene gå forbi, gitt meg selv rødt kort og gått i sklitaklinger. Selv om jeg har lagt plaster på alle sårene lot jeg de likevel blø. Kanskje må jeg bli litt snillere mot meg selv. Kanskje må jeg ta tak i meg selv, om ikke i nakkeskinnet så i livet.

Foreliggende fasit

Jeg vil at dagene skal gå. Jeg vil at hvem som helst ringer meg og bare snakker, forteller meg hva som helst uten at jeg selv må si noe. Jeg vil sitte i en bil å høre på musikk uten å tenke på tid og sted. Jeg vil at tiden skal forsvinne bak meg slik at rastløsheten kan løsrive seg fra meg og dempe angsten, depresjonen, hva det nå enn er som renner gjennom blodet mitt og gjør at jeg venter. Venter på hva da? En melding, en jobb, en førstegangsopplevelse, hva som helst, bare det er noe som gir meg en følelse av noe nytt. Jeg forankrer meg ikke i ting, det sørger rastløsheten min for. Den er en del av meg, likevel liker jeg å tro at den skal forsvinne med tiden, sånn som alt annet, men med tiden har jeg lært at rastløsheten er min foreliggende fasit.