Tjueåra

Jeg har slutta å holde pusten. Jeg har slutta å tro at det ikke går ann å ha det bra. For jeg har det bra. Jeg har hatt det bra i hele sommer, selv om det kanskje ikke ble den sommeren jeg hadde sett for meg, hadde jeg det likevel bra. Kalenderen går mot høst og dagene er flyktig. En helt vanlig onsdag kunne like så godt vært en fredag, tida selv har plutselig blitt en tidstyv. Jeg har det siste halve året lært meg å sette pris på hverdager, slutta å favorisere dagene, men heller være glad for hver dag jeg får. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle skrive en sånn setning og faktisk mene det?

Jeg lærer mye, litt hver dag og tar med meg det jeg har lært den ene dagen, inn i den neste og sånn forsetter det. Jeg merker hvordan jeg selv forandrer meg, utvikler meg. Psyken er liksom på vei inn i en ny og ukjent fase i voksenlivet og jeg gjør ingenting for å holde tilbake, sånn jeg en gang hadde trodd at jeg kom til å tviholde på det destruktive i meg. Alt det dystre var på et tidspunkt det tryggeste jeg visste. Å forankre seg i en udefinerbar sorg og hele tiden bevege seg ned mot kjelleren er ikke et hyggelig sted å befinne seg. Det er heller ikke et sted å basere et helt liv på, selv om jeg tidvis fastslo at sånn skulle det være. Kronisk deprimert. Selverklært så klart, men fremdeles så sikker som bare en toogtjue-åring kan være.