Jeg vil gråte, men får det ikke til. Jeg er sliten, trøtt, vondt i vilja, klarer ikke sette ord på det, må bare ventilere. På bena har jeg gnagsår, jeg kan sitte lenge og se på de illrøde flekkene som har klynget seg rundt føttene mine. Føttene mine som bærer meg, går med meg. De trenger hvile. Jeg trenger hvile, men hvordan hviler man? Hvordan får man rastløshet til å forsvinne? Min neste tatovering må bli det ordet. Rastløs. Ordet må bli en del av kroppen min, akkurat som den er en del av sjela mi. Øyelokkene mine er tunge, jeg myser meg gjennom dagene, men vil likevel ikke sove. Det er rart det der, hvordan man hele tiden vil noe annet i det man får det man egentlig ville i utgangspunktet. Jeg vet ikke om det er livet som er rart eller jeg som er rar.
Kveldene har blitt mørke igjen, uhyggelig på en fin måte, måten jeg liker det. September står for tur og jeg kan se den så klart for meg inni hode mitt. Hvordan den liksom skal legge sommeren i bakken og forsvinne inn i mørket sammen med alt det som tilhører høsten. Høsten, min nye start. Jeg tror ikke på nyttårsaften, jeg tror på høsten. Jeg tror på at en sommer er over, flyktige måneder uten struktur. Jeg avslutter her, i frykt for at det som dukker opp bak neste punktum er nok en klisje om høsten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar