Det är inte ensamhet

Det er 17.mai og jeg ser vekselvis bort på bunaden min og regndråpene som har lagt seg på vinduet og lagt beslag på virkeligheten utenfor. Jeg hører lyden av biler som kjører i vannpyttene blanda med høyhælte sko som treffer bakken. Om et par timer skal jeg sette meg rundt et bord med andre mennesker og heve glasset i en skål og sånn skal dagen fortsette. Mennesker og alkohol. To av de tingene jeg frykter mest. Aller helst skulle jeg dratt ned rullgardina og forankra meg i en av bøkene jeg har liggende i vinduskarmen. Bøker hvor jeg kjenner en tilhørighet. Bøker det står skrevet om ensomhet, det og ikke tilhøre en flokk, men likevel være tilfreds med det. Bøker som bekrefter at ensomhet alltid har vært og at det finnes flere som meg det ute. Bøker som gir meg trygghet. Det er 17.mai og jeg tar på meg bunaden og forsvinner inn i folkemengden vel viten om at jeg ikke tilhører noen av disse menneskene.