tittel

Jeg har det bra for tida, jeg er rolig og helt i kontakt med mange av følelsene som jeg ikke har følt på det siste halve året. Det skremmer meg, det føles ukjent og ha det bra. Jeg stoler ikke på den følelsen lenger, frykter bare at den er forbigående. Redselen for hvor lang fallhøyden er når denne følelsen forsvinner gjør meg redd, jeg må forberede meg, men hvordan? For det må jo ta slutt, sånn som det alltid gjør. Forbigående følelser som bunner ut i et mørke som har forankra seg i sjela. Noen ganger tenker jeg at jeg er gal, i mangel på ord som kan beskrive alle de tankene som farer gjennom hodet mitt enkelte dager, er gal det som oppsummerer det. Om andre bare visste, hvordan ville de sett på meg da? Tenk så lite vi egentlig vet om hverandre. Tenk så gode vi mennesker er til å late som. Tenk så falske, men samtidig så ekte vi mennesker er.