Just ride

Jeg lurer på hvor jeg skal begynne. Alle tankene som har festa seg som post-it lapper, hopa seg opp inni hjernen min. Det skjedde mye denne høsten. Den ble finere enn jeg kunne håpa på. Og det fine var skummelt og jeg tar meg selv ofte i å tenke at det fortsatt er det. Det å være forelska. Det å kjenne på følelser som tar deg med på en berg-og-dalbane gjennom hele følelsesregisteret. Følelser som får det til å kile i magen, smile når du sitter alene på trikken omringa av ukjente fjes. Følelsen av å kunne klare hva som helst. Jeg leste en gang at når man har det fint, kjenner seg lykkelig, at man da ikke skal begynne å tenke. Hver dag sier jeg det til meg selv, mens jeg håper at jeg kan sitte på i denne berg-og-dalbana så lenge som mulig. For jeg hater egentlig karuseller, sukkerspinn og kjærlighet. Jeg har ikke trodd på det. Jeg har ikke tillatt meg selv å tro. Kanskje fordi jeg er redd, kanskje fordi jeg veit hva det kan gjøre med en når det skjærer seg skikkelig. Men så er det jo faktisk sånn at i det sekundet du fester belte og berg-og-dalbana begynner å kjøre, må du sitte på helt til den stopper.